Hjertet mitt hamrer, hjernen jobber på høygir, og tankene spinner rundt fremtid, på dagene som kommer. Jeg skriker etter lidenskap og inspirasjon, funnet i dypet i meg selv. Det som jeg vet er der, men som ikke kommer frem i dag. Og det får meg til å lure på veien, på drømmene og målene. Jeg trenger noe håndfast, en bekreftelse, noe mer enn en illusjon. Og mest av alt trenger jeg troen på meg selv og på det jeg vet er veien min.

Når alt i livet går på skinner, men fortsatt så savner jeg noe, da mangler noe i meg selv og jeg prøver å finne hva det er. Er det bare en ting som kan gjøre meg lykkelig? Eller søker jeg bare utenfor meg selv? Søker jeg meg bort fra lykken fordi jeg ikke har tilgitt meg selv for tidligere erfaringer? Eller ligger uroen i meg fordi jeg ikke har funnet veien fult og helt? Kan jeg leve lykkelig her jeg er nå? Eller må jeg ut og gjøre det som skriker i hjertet mitt? Må jeg reise? Langt bort, for det er der lidenskapen min ligger?

Huset er stille, og jeg skjønner hvorfor, jeg trenger ro, jeg trenger pause fra alt som forstyrrer tankene mine, og jeg må lærer meg å sitte i stillheten, la drømmene få utløp uten at jeg rømmer. Jeg skriker etter næring, denne læren som jeg ikke finner i hjertet mitt eller der jeg er nå. Noe venter på meg, noe jeg ikke kan leve uten. Jeg vet det ligger og venter, men jeg kan ikke nå det nå, for øyeblikket er jeg her, jeg lever i nuet, men trenger å få ro. Denne dype roen som gir meg sikkerheten jeg leter etter.

Jeg ser boken, men den frustrerer meg fordi ordene ikke kommer ned på skjermen. Jeg kjenner varme og sol, men jeg er kald innvendig. Jeg lukter eksotiske krydder, men min egen lukt overdøver det jeg søker. Jeg kjenner kjærlighet, men jeg gir den ikke tillit. Jeg er redd, men slipper frykten. Jeg sender ut alt jeg ønsker, og hvis det betyr at jeg må oppgi det jeg tror jeg søker så slipper jeg det! Jeg har roen, jeg må bare tillate meg å la den få rotfeste. Jeg tror jeg vet, jeg må bare tro!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vg har fokus på mobbing, Facebook blir overfylt av personer som avlegger mobbeløfter, ja alle er veldig engasjerte om dagen, og det er fint. Men jeg leser og leser, og klarer ikke å forstå fokuset på kampanjen. Det handler om hvordan man skal avsløre mobberne, det skrives om at det må slås ned på disse mobberne og selvfølgelig historier fra mobbere og mobbeofre. Jeg klarer ikke å se at dette er noe nytt, eller nyttig. For å få slutt på mobbingen må man gå direkte til kilden for hvor barna får inspirasjon til å mobbe. Den kommer fra foreldre, ”ansvarlige” voksne, media og selvfølgelig våre politikere. Alle disse som går ut og fronter mobbekampanjer er kanskje de som er aller verst til å mobbe selv, eller bidrar til å rettferdiggjøre mobbing.

Hver dag hører vi politikere som snakker nedlatende om sine konkurrenter, og ofte blir det veldig stygt. Det går på person og ikke sak. Hva sier det om politikerne? Og hva formidler de videre som forbilder? Det er svært få politikere som ikke går rett i mobbefella, og utsetter andre mennesker for stygge ord og handlinger. Vi har eksempler fra media hver eneste dag, voksne mennesker, såkalte journalister som skriver historier om kjendiser som har cellulitter, skjeggvekst der det ikke burde være skjegg, bemerkninger om klesvalg osv osv. Vi ser også voksne mennesker som sloss og krangler, idrettskjendiser som banker løs på hverandre verbalt og fysisk. Og ikke minst ubetenksomme foreldre som kommenterer andre foran barna. Barna våre har de beste lærerne i oss voksne. Og vi forstår ikke vårt ansvar i denne kampen.

Skal vi bli kvitt mobbing må vi begynne med oss selv og være uhyre bevisst på hva vi sier om andre. Vi har fort en unnskyldning når vi snakker om andre i et negativt ordlag for vi har jo rett! Det er alle andre som er idioter, de forstår ingen ting, derfor har vi rett til å snakke negativt. Det er jo ikke for å være slemme, det er bare at alle andre har feil og forstår ikke deres eget beste. Da er det på tide å se seg selv i speilet og spørre hva ordet respekt betyr? Hvem har sannheten, og hvem er du til å kritisere en annen person? Svaret er at du har ingen rett til å dømme andre enn deg selv, derfor skal du være meget forsiktig med hva du uttaler deg om, særlig hvis du ikke kan være saklig i din kommunikasjon. En annen ting du kan spørre speilbildet ditt om er hva i deg selv som utløser denne trangen til å fråtse i andres ulykke, snakke om naboen eller kommentere klesstilen til en kjendis. Kan hende du ikke liker svaret, men ved å se dypt vil jeg tro at du etter en kort stund vil se deg selv avkledd og sårbar, redd for å vise deg selv, derfor er det mer trygt å snakke om andre! Og samtidig kan du spørre deg selv om du er et godt forbilde?

Så jeg mener vi har et valg om vi ønsker å være et forbilde eller ikke. Velger vi å være et forbilde skriver vi ikke nedlatende om andre, vi snakker ikke negativt om noen, og vi lærer barna våre det samme, og den eneste måten å lære dem det på er å praktisere det vi lærer bort. Men dette krever en stor innsatsvilje i oss selv, det betyr at du kanskje må slutte å kjøpe Se og Hør, det betyr kanskje at du må slutte å se favorittprogrammet ditt på tv, og kanskje du også til og med må gå i deg selv og ha streng disiplin på hva du sier og tenker. Men så vil du også se resultatene raskt, for det finnes ikke en større befrielse enn å slippe å lese sladder og slippe å involvere seg i andres intriger. Fordi de aller fleste har mer enn nok med sin egen sladder og intriger.

Jeg håper og tror at dere vet hvor stor påvirkning vi har på andre, og jeg ønsker å tro at alle har et ønske om å respektere andre og bli respektert. Gjør vi det er vi langt på vei.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

”Bli aldri gammel i dette landet her!” Den gamle damen som sitter i rullestolen foran meg er alvorlig, men samtidig sprekker ansiktet opp i et stort smil. Hun er fargerik, og hver eneste rynke i ansiktet hennes er et vitne på livet hun har levd. Hver eneste sorg, smerte, latter, glede og bekymring har fått sin egen rynke, og det er dette som gjør henne så vakker. Livet hun har levd har fått lov til å sette spor, og hun forteller villig om livet, håpet og kjærligheten.

Jeg suger til meg hvert eneste ord, og jeg skulle ønske jeg hadde et hav av tid, men hun får sagt mye på kort tid, og hun stiller nysgjerrige spørsmål om mitt liv, hva har jeg gjort siden sist? Jeg forteller at jeg har hatt en hel helg fri uten barn, uten skole og ingen jobb. Hun kikker alvorlig på meg.

- Du vasket klær hele helgen da?
-Nei, jeg lukket døra til vaskerommet og drakk champagne med vennene mine, sa jeg som sant var.
- Det var meget klokt av deg! Sa hun med et stort smil om munnen.
-Kvinner er alt for opptatt av å være flinke husmødre i dag! Sa hun med en streng formaning til meg.

Og hun har så rett, tankene mine kverner og kverner, som det alltid gjør når jeg er hos henne. Hun setter i gang prosesser i meg og får meg til å tenke på hvordan livet virkelig skal leves, alt jeg kan oppnå bare jeg vil. Det er ikke noe som heter og ikke klare, det er ikke noe som heter at jeg ikke kan gjøre hva jeg vil. Det handler om mot, det handler om vilje og ikke minst handler det om og ikke å ha frykt. Det handler om å følge drømmen min, uansett hvor uoppnåelig den virker. La drømmen bli en del av virkeligheten.

Når jeg blir gammel vil jeg være like vakker, og ha levd livet mitt som denne kvinnen har. Jeg vil kunne sette meg i en stol og fortelle mine barnebarn at det handler om å leve ut drømmen sin. Jeg vil fortelle om alle reisene jeg har vært på, om menneskene jeg har møtt, steder jeg har bodd, opplevelser langt utenom de vanlige. Jeg vil fortelle om at jeg virkelig har gjort disse tingene, og ikke at det har vært drømmen min. Jeg vil sitte med tusen rynker i ansiktet mitt og med glede fortelle om hva hver eneste en av dem kommer av. Om gleden, sorgen, opplevelsene, utfordringene og lykken ved å leve livet med å følge hjertet.

-Vil du ha en appelsin med på veien? Spør hun smilende når jeg er på vei ut døra.
-Nei takk, jeg har nettopp spist, sier jeg og takker for tilbudet.
-Du slanker deg ikke gjør du? Spør hun.

Hun ser lenge på meg med et alvorlig blikk, jeg kjenner meg gransket langt inn i sjelen. Jeg ser at hun ikke tror et sekund på meg når jeg svarer at det gjør jeg ikke. Og før jeg går får jeg historie om et liv med slanking, og hvor lite verdi det har gitt henne. Jeg smiler og er så enig, livet skal nytes, men ikke misbrukes. Igjen noe å tenke på, livet som er her nå, og at vi må være den vi ønsker å være, ikke den vi tror vi ønsker å være. Tankefull forsvinner jeg gjennom korridorene, bak lukkede dører hører jeg rop om hjelp, skrikende  mennesker som på sine eldre dager roper på oppmerksomhet. Og jeg skjønner denne gamle damens første ord;

-Bli ikke gammel i dette landet!

Og jeg tenker at, nei, det skal jeg aldri bli! Jeg skal dø lykkelig under en palme med et glass champagne i hånden og i sanden foran meg skal det stå;

UNITY WAS HERE! HAPPY TO THE BITTER END!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da jeg var 14 år fikk jeg min andre påminnelse fra helsesøster at jeg veide mer enn gjennomsnittet. Første gangen jeg fikk den beskjeden var jeg rundt 11 år. Jeg trodde på henne, og helvete var i gang for meg. Et allerede skjevt selvbilde ble om mulig ennå verre. Og jeg satt i gang en kamp mot disse kiloene som til slutt skulle ødelegge kroppens naturlige gang. Og for hver gang jeg stod på vekta eller så meg i speilet var det en annen jente jeg så. Jeg så noe stygt og fælt, jeg anså min naturlig fyldige kropp som noe fæl. Når jeg ser på bilder fra den tiden i dag har jeg lyst til å gråte for denne jenta, for mine øyne i dag ser ei sunn jente som overhode ikke hadde noen kilo for mye, men hadde former som kanskje ikke alle hadde, men som var naturlig for meg. Vi har forskjellige kropper, og min var formfull, det var meg!

For å gjøre en lang historie kort, 20 år etter var jeg 40 kilo overvektig og selvtilliten var så lav at jeg så meg selv med null verdi, ikke mulig å elske verken for meg eller noen andre. Alle slankekurer var prøvd, men kiloene bare kom på. Jeg endret utseende, fra en lyshåret glad jente som elsket å kle seg fargerikt, til en svarhåret jente med store sorte uformlige klær. Jeg løp forbi alle speil, jeg løp fra mine egne tanker, og til slutt kollapset jeg. Hele livet mitt kollapset fordi jeg hadde null verdier i mitt eget liv. Livet var et helvete fylt av angst og depresjoner, men jeg var en driftig dame og jobbet mer enn gjennomsnittet, jeg hadde en lysende karriere fordi jeg hele tiden måtte bevise at jeg ikke var lat, late folk er feite, jeg var ikke lat! Ingen ting fikk meg til å være borte fra jobb, ingen lege i verden fikk overtalt meg til å sykmelde meg, til tross for at jeg var veldig syk. Feite folk jobber ikke! Jeg var ikke en av dem. Jeg var en flink pike, uten selvtillit, men jeg var flink!

Så kom denne kollapsen, og jeg stod på egne ben. For første gang på 20 år stod jeg og gransket meg selv i speilet og så klart og tydelig hvem jeg var. Vekten var ikke mitt problem, tankene var problemet mitt. Selvbildet jeg hadde skapt gjennom alle disse årene gjenspeilet alle kiloene jeg hadde lagt på meg, og det var på tide å gjøre noe med dem, ikke følge alle disse kosholdsrådene og slankekurene jeg hadde fulgt gjennom årenes løp. Jeg var kommet til et punkt hvor jeg innså at jeg måtte gjøre det på min måte, jeg måtte stole på alt jeg hadde lært gjennom tiden og fullføre dem. Mine tanker sa at vekt har ingen ting med mat å gjøre, det har alt med tankene, og man kan ikke si til et overvektig menneske at de må spise mindre og trene mer når problemet ligger i psyken.

Det første jeg gjorde var å kjøpe en stor pose med sjokolade, den puttet jeg i en skål og satte på kjøkkenbordet. Tre måneder etterpå måtte jeg kaste restene i skåla, og jeg hadde spist en sjokolade hver gang jeg hadde lyst på. Jeg fylte kjøleskapet med det jeg likte mest, og tro det eller ei alle dere som tro at vi tjukke bare elsker feit mat, men det var mye grønnsaker og frukt, sammen med mye annen god mat. For i mitt hode var det ikke maten jeg ønsket å gjøre noe med, det var tankene mine.

For å endre meg satt jeg i gang en selvutvikling, jeg begynte å leve livet til det fulle. Jeg gjorde nøyaktig det jeg ønsket å gjøre, og jeg fortsatte å stå i speilet og granske meg selv. Hvem var jeg? Og hvem ville jeg være? Kiloene begynte å rase av meg, først gikk jeg ned 6 kilo. Det var nok til at jeg så meg selv i et annet lys, jeg farget og klippet håret mitt. Jeg kjøpte blomster til meg selv, og jeg prøvde å smile. Fortsatt hadde jeg ikke gått en meter mer enn jeg pleide, fortsatt hadde jeg ikke en eneste dag tenkt på hva jeg spiste. Jeg spiste det som var naturlig for meg, og jeg innså en viktig ting. Jeg ER fyldig, og jeg liker å være den jeg er. Jeg har ingen ambisjoner om å bli en radmager dame, men tankene mine gikk hele tiden i at jeg måtte være glad i meg selv, og ha selvrespekt.

4 måneder etter jeg begynte å leve livet mitt hadde jeg gått ned 18 kg. Og grunnen var fortsatt at jeg tok vare på meg selv, og jeg jobbet hardt mot målet mitt om å ha en god selvtillit. Og i dag 4 år etter er vekta blitt kastet for over tre år siden, jeg har ingen planer om å gå på en vekt igjen. Men hvis du er opptatt av tall, så vil jeg nok tro at jeg på disse 4 årene har gått ned mellom 25-30 kg. Og hvis en lege, eller annen med en mening hadde fått sagt sitt så ville de fortsatt kalt meg overvektig, men jeg anser meg selv som ei sunn og glad jente som spiser det jeg vil, men fortsetter å gå sakte men sikkert ned fordi jeg har det bra, og kanskje stopper jeg opp, og det gjør ingen ting. Min største frykt er ikke å ha for mange kilo, min største frykt er å miste meg selv og det jeg har opparbeidet meg.

Og for å gjøre en ting klart, jo mer glad man blir i seg selv jo sunnere spiser man også. Livet handler om å ta vare på oss selv, og da er kosthold viktig, men det er viktig å følge hva vi selv ønsker å spise, ikke hva alle andre forteller at vi ikke skal spise. For meg betyr dette at jeg spiser det som kroppen min trenger, og når jeg ser at jeg spiser mye som jeg ikke trenger så tar jeg en titt i speilet og finner ut hva som er galt. Hva i livet mitt må endres, og i mellomtiden så kan det hende at jeg har fått i meg 10 sjokolader jeg ikke ville spist hvis jeg skjønte hva problemet er, men hva gjør det når jeg passer på å se meg selv i speilet og gransker sjelen min ut og inn? Ingen verdens ting! Og dessuten så elsker jeg sjokolade, men det er ikke alltid jeg har lyst på det!

Jeg ønsker dere alle et godt og sunt nytt år! Hvor fokus står på personlig utvikling, hvor du kanskje kan innse at vi er forskjellige og at vi ikke alle trenger å se ut som en undertøysmodell for H&M, og hvor du er glad i deg selv. Lykke til!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På facebook har vi igjen en ny trend i statusoppdateringer, vi skal skifte bilde til en tegneseriefigur og ved den legges en statusoppdatering som går som dette:

“Let show our support until December 6: Change your Facebook profile picture to a cartoon from your childhood and invite your friends to do the same. There should be no human faces on Facebook but an invasion of memories to raise awareness to end Violence Against Children.”

Jeg var ikke I tvil om at jeg ønsket å gjøre dette, mye fordi barns rettigheter til å bli sett er viktig for meg, og det er på tide at vi virkelig ser barna vi har rundt oss. Men jeg ser skepsisen som brer seg, og det går mange rykter på hvor dette kommer fra. Denne bloggeren er en av de som har skrevet noe om dette i dag, og du kan lese det her.

Men, jeg mener vi ikke skal overse selve budskapet i denne statusoppdateringen, og for en gang skyld kanskje gjøre noe mer enn å være med på trenden. Jeg tror ikke det hjelper bare å sende penger til organisasjoner som hjelper barn, det er på tide å gjøre noe selv, det er da vi kan få resultater. Vi kan ikke være så late og selvopptatte at vi overlater et hvert ansvar til barnevern, skole og organisasjoner. Jeg har lenge etterlyst hvor det har blitt av ”nabokjærringa” og tror det er på tide å ta henne frem igjen. For er du klar over forskjellen for et barn som har det vondt å bli sett av bare et menneske? Den er enorm!

”Hva kan jeg gjøre?” er det mange som spør seg, og tenker du deg godt nok om så er det en hel del. Du har kanskje ofte besøk av en av vennenes barn som til stadighet er på besøk, som søker til deg og dine barn. Bruk intuisjonen din og føl deg frem på dette barnet, hvorfor kommer h*n så ofte på besøk, hvorfor h*n ikke hjem? Jeg tror du vet svaret, men kanskje ikke ser hva du kan gjøre. Vær en venn, vær omsorgsfull, gi dette barnet noe mer enn du ellers vil gi. Sett av tid til å prate, bare være der som en trygg omsorgsperson. Dette kan gjøre den forskjellen som gjør at dette barnet klarer seg bra i fremtiden fordi noen har gitt omsorg og trygghet. Sjansen er stor for at du oppdager at du kan gjøre mer enn du tror, kanskje til og med du vil se løsningen.

Jeg tror at hvis vi klarer å se alle disse barna så er vi på vei til å bli et varmere samfunn fordi vi gir noe av oss selv til andre mennesker. Og jeg tror det er på tide å legge bort skylappene og gi litt mer av oss selv som ikke innebærer en enkel løsning som å sende penger til en organisasjon eller en bekymringsmelding til barnevernet, selv om dette er en viktig hvis vi ser nødvendigheten i det. Men aller mest kan vi gjøre noe med selv å se oss litt rundt, og tre støttende til. Det skal ikke mer til enn å tenke på hvem barnet ditt inviterer til bursdagen sin, hvem blir utelatt? De aller fleste lukker øynene sine og tenker at det ikke er deres problem, og lar barnet gå gjennom barndommen uten å vise hensyn til andre, til det barnet som til stadighet ikke blir invitert i bursdager. For det er ikke så unaturlig å tenke seg at det er et barn som blir utsatt for vold som også i samfunnet blir oversett, og da ofte i bursdager. Det kan virke som en liten ting, men det er de små grepene som hjelper, og det er de grepene vi gjør i hverdagen som gir oss et varmere samfunn. Ikke antall penger og støtte du gir til organisasjoner. Eller en enkel statusoppdatering som blir glemt i det du sletter den.

Jeg vil komme med et lite ønske. La ikke denne kampanjen for vold mot barn forsvinne i julekaoset. Ikke legg bort tankene selv om det skulle vise seg å være dårlige hensikter bak. La oss uansett vinne denne kampen, og la kampanjen få frem sitt viktige budskap. Enten den er sann eller ikke, så kan vi vinne over krefter som ikke vil våre barn noe godt. Hvis alle klarer å se et barn i denne forjulstiden, og gi bort litt trygghet og støtte vil du kunne endre dette barnets liv, selv om du ikke kan se det nå. La heller vinduene forbli uvasket, og bruk litt av tiden på noen som trenger det. Inviter inn til førjulskos, baking eller hva det måtte være og sett deg ned og prat med barna. Du vil da finne svaret på hva julen handler om, og hva egentlig livet handler om. En trygghet for et barn som ikke er ditt vil gi trygghet for kommende generasjoner.

VÆR EN NABOKJÆRRING!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er rart hvordan små ubetydelige ting blir et minne som setter spor resten av livet. En liten detalj i livet som for evig vil sette meg tilbake i tid. Et lite øyeblikk i hverdagen hvor jeg blir stående i mine egne tanker og tenke tilbake, minnene raser gjennom kroppen og den reagerer med sorg, glede og tankfullhet. Så blir jeg innhentet av hverdagen igjen, og alt er glemt. Frem til f. eks noe så banalt som en pepperbøsse setter meg tilbake til en vår full av håp og forventninger. Og jeg vet at når du bruker denne pepperbøssen så tenker du også på håpet du var fylt med, gleden i dagene som var gode, sorgen i dagene og øyeblikkene som satte tvilen i gang og fylte dagene med vonde tanker.

Tilgivelse, jeg smaker på ordet og vet jeg trenger å tilgi meg selv, jeg trenger å tilgi de rundt meg. Tilgivelsen er ikke gitt før de gode minnene tar over for de gode, selv om jeg kan kjenne dette sviket, dolket i ryggen når jeg ser for meg denne dildoen. Jeg ler med tanken, og skjønner at det kan høres skrullete ut. At en liten sak som en dildo kan gi meg en lykkefølelse, en erkjennelse av at du virkelig brydde deg om meg, og at du fortsatt helt sikkert gjør, som jeg gjør med deg. Denne saken som er tabu, men samtidig så velkjent blant de fleste. For meg betyr ikke ordet noe annet enn omtanke, og en vanvittig lykkefølelse. Og ikke på den måten dere tror, men nettopp fordi den symboliserer en omtenksomhet som jeg trengte for å tro på kjærligheten. Ironisk nok var det nettopp du som fikk meg til å tro på den sterke kjærligheten, men det var også du som fikk meg til å innse at den kommer ikke der jeg ønsker, håper eller tror. Det ble et substitutt, på lik linje med en dildo. En kjærlighetsløs forbindelse, men ordet gir meg gode minner om dager fylt med håp og glede. Du gav meg selvtilliten.

Risen blir puttet i kokende vann, og i det jeg setter koppen ned i risposen flyr bildene gjennom hodet mitt. I disse minuttene vil jeg helst ikke bli forstyrret, jeg vil ha tankene mine i fred, jeg vil la minnene fylle hodet mitt og gi meg denne gleden som du så ofte gav i disse harde vintermånedene. Risen blir varm og myk etter som den får dampet seg ferdig, og det var som oss, for hver dag som gikk fikk vi en ny varme rundt oss, vi skapte én felleskap som bare var for oss. Vi beskyttet oss for kulden utenfor vårt lukkede miljø. Det var meg og deg, og i dag kan jeg ikke glemme de gode minnene, og jeg vet jeg har tilgitt. Jeg har tilgitt meg selv for å forlate deg, jeg har tilgitt deg for og ikke innlemme meg på den måten jeg trengte på den tiden. Jeg har tilgitt skjebnen for at den ikke ville at vi skulle være sammen. Og risen forblir et minne om oss, og jeg er glad for at jeg kan få minnene noen minutter innimellom, når tankene mine kan få vandre fritt og gi meg den varmen jeg trenger på innsiden.

En liten gjenstand, en ting som ubetydelig. Den gir minner, glede og sorg. Men aller mest gir den håp, en forventing på det som kommer, og en latter over hva som har skjedd. Noen minutter inn på fortidens veier, og jeg er tilbake til min verden igjen. Frem til neste gang, neste minne og neste ting. Takk!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har en bok om alver, og i den står det mye fornuftig som får meg til å tenke, og den får meg til å ønske å endre meg til det bedre. I dag leste jeg og noen venninner litt i denne boken, og det slår meg at det som står er noe vi alle burde tenke litt mer på i dag, ja hver dag i livet faktisk.

Alvene sier at vi skal akseptere,annerkjenner og respekteref alle mennesker rundt oss, så skal vi se oss selv i speilet og vi skal grave dypt i oss selv. Når vi har gjort dette så kan vi ta stilling til hva vi vil gjøre og hvem vi vil ha med oss videre i livet.

Tenk hvis vi kunne gjøre dette alle sammen! Hva slags verden vil vi da leve i? Jeg tror vi vil ha mer enn nok med å se oss selv i speilet en god stund, og så vil måten vi ser på, og prater om andre på bli gjort i en helt annen tone enn vi har gjort før. For hvem kan med hånden på hjertet si at vi sitter uten snev av dobbeltmoral? Hvem kan med hånden på hjertet si at deres sannhet er den hele og fulle sannheten? Og er det ikke sånn at hvis vi fokuserer på oss selv, og våre feil isteden for å fokusere på andres feil så vil en dag verden se helt anderledes ut? Jeg tror det, og jeg tror på disse ordene:

“Har du ikke noe godt å si, så hold kjeft!”

Ha en flott og speilende natt alle sammen! Og la dagen i morgen være fylt med gode ord om andre, la det negative ligge og du har gått et lite steg mot et bedre verden uten mobbing og krangling. Vær et forbilde!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En tidlig morgen  i Athen for snart to år siden hadde jeg et ønske, jeg ønsket å få ei venninne fra vgblogg. Jeg husker ordene  jeg sendte ut til universet, det var som det var en god venninne som ventet på meg, men som jeg ikke kunne se og jeg ville hun skulle kontakte meg. Og resultatet uteble ikke for når jeg gikk inn på mailen min en liten stund etter lå det en mail der fra Lilleyam. Den dagen et lykketreff, en sjebnens dag som jeg aldri vil glemme. Hun hadde følt det samme som meg, og tiden var inne for at vi skulle opprette en kontakt.

Jeg har blitt godt kjent med Lilleyam på disse to årene, og jeg takker alt som kan takkes for at hun kom inn i livet mitt. For det er ingen som kan løfte meg opp som hun gjør, det er heller ingen som kan få meg  til å se realitetene så godt som hun gjør. Hun er direkte i sine ord, kommer aldri med kritikk, men får meg alltid til å tenke. Lilleyam har en gave som veldig få har, hun healer med ord!

Jeg kan være tom for energi og Lilleyam gjør meg sterk og klar etter noen timer på telefonen. Hun har en humor som får meg til skrattle, selv i de tyngste stundene. Lilleyam får meg til å se ting fra den rette vinklen,og gjerne fra flere vinkler, hun dømmer aldri. Og det er det som gjør det så  perfekt, vi speiler hverandre og innser at det som angår meg angår også henne. Vi har noen underlige bånd som jeg vet alltid vil  være her, noen vennskap varer live ut, dette er en av dem.

Lilleyam er noe av det skjønneste du kan tenke deg, hun har evner utover det vanlige, og denne evnen er en enorm empati, intuisjon, varme, og kjærlighet. Hun ser meg, gjennomskuer meg, men forstår hvorfor jeg reagerer som jeg gjør og til slutt så ler hun hjertelig for at hun hadde rett, eller for at jeg fant svaret. Så blir hun overrasket over at hun sitter med den kunnskapen og evnen som hun gjør. En herlig blanding som kler henne veldig godt, men en dag vil hun også se sin sanne verdi, og da vil hun nok blomstre så mye mer, om det er mulig

Kjære Lilleyam, er det noen som fortjener en hyllest så er det du. Du er et vakkert menneske, utenpå og inni. Du får meg til å innse så mye, du får meg til å finne svar,og du får meg til å gå den veien jeg skal. Selv når vi har diskutert heftig avslutter vi med latter og gode ord, og du gjør meg glad. Glad for at du er i livet mitt, evig takknemmelig for at du er den du er og jeg takker tusenvis av ganger for at du kom inn i livet mitt. Du er en god venn, en sann venn og en sjelevenn

Love u

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Følelsene mine forteller meg ingen ting,
jeg gråter ikke, og jeg er ikke sint.
Jeg føler ingen smerte eller sorg.
Derfor er jeg ikke, ei heller eksisterer.

 Men jeg kjenner en uro vokse,
smertene som tar tak i kroppen min.
Jeg vet hva det betyr,
men undrer meg ikke mer over det.
Derfor er jeg ikke, ei heller eksisterer.

Jeg undrer litt allikevel, om jeg i det hele tatt vil slippe?
For søvnen vil ikke undertrykke hvem jeg er,
jeg våkner med at jeg beskytter meg selv, krøllet sammen i fosterstilling.
Smertene er utholdige.
Er jeg? Eksisterer jeg?

 I mitt lille rom av beskyttelse eksisterer jeg.
Jeg er meg, i en beskyttet tilværelse.
Men jeg er ikke den jeg vil være, ikke nå.
Sårene er dypere enn jeg trodde.
Tilliten er forsvunnet i dypet av smertene.

Jeg har innsett,
små dråper av erkjennelse forteller sannheten jeg bærer.
Jeg er mest sårbar når jeg unngår å stole på meg selv,
mest sårbar når intuisjonen min blir overbevist at den har feil.

Men jeg er, jeg eksisterer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En stund nå så har jeg jobbet mye med hvordan jeg snakker om andre, og det er et tema som engasjerer meg og som jeg syns er viktig. Og rundt meg er forholdene lagt godt til rette for å skjønne at dette er et viktig tema, Det er så lett å ende med å snakke nedsettende om andre, selv om man er bevisst på å ikke gjøre det. Jeg føler selv at jeg er ingen stor baksnakker, allikevel så ligger det noe her som jeg trenger å se nøyere på. Det er fult av hekseprosesser i media og samfunnet generelt, noe som gjenspeiler mye av den tiden vi lever i, hvor penger, makt og status er mer viktig enn personlige egenskaper.

 Jeg har en stund tenkt på hva er det å baksnakke en annen person, og jeg har prøvd meg på å si at jeg må kunne si noe om personen som jeg er uenig med. Jeg er både enig og uenig med meg selv, jeg skal ikke sitte som en nikkedukke og la være å si min mening, men jeg må også skille mellom person og sak, og trenger jeg å dele min uenighet med gud og hvermann? Og det er her utfordringen ligger, hvordan kan jeg si min mening, eller lufte mine tanker uten å fordømme eller baksnakke? Og hvordan skal jeg kunne formidle mine tanker, frustrasjoner eller meninger uten å dra en annen person inn i samtalen. For en ting som jeg er helt sikker på er at det jeg mener om en annen person er min oppfatning, og samme hvor mye jeg kan argumentere for hvordan denne personen er så er og blir det min versjon, og jeg har satt meg til dommer over den jeg mener noe om, positivt eller negativt.

 Speiling har jeg skrevet mye om i tidligere blogger, og teorien går på at det som provoserer meg hos andre i utgangspunktet trigger noe i meg selv. Når jeg blir provosert, eller sint så er det følelser hos meg som trenger å bli sett og hvis jeg bruker det rett så trenger jeg ikke å snakke nedsettende om andre, eller dra andre inn i en diskusjon fordi svaret ligger hos meg selv. Hekseprosessen med prinsessen vår er en av debattene i det siste som har trigget mye i meg. Og for meg ble det en personlig sak å høre alt det nedsettende og fordommene som ble langet ut om henne. Mye fordi både prinsessen og jeg jobber med det samme, og derfor føles kritikken av henne også en kritikk til meg selv. Jeg må kunne tåle kritikk, men herksketeknikkene som brukes rundt debatten er den jeg ikke liker, og spesielt uvitenheten og frykten rundt dette emnet skaper en useriøs debatt. Og debatten kan kanskje aldri bli på et konstruktivt plan så lenge vi selv tro at vi har det eneste sanne svaret? Jeg valgte i alle fall å løse det med å prøve å forklare hva det vil si å snakke med åndeverden, da angrep jeg ingen, verken på den ene eller andre siden og jeg fikk sagt min mening i saken uten å fordømme noen. For meg føltes det godt, og det er slik jeg ønsker å fortsette. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal løse dette, for øyeblikket.

 Jeg har gitt meg selv en utfordring i dag, i en uke skal jeg ikke si et negativt ord om en annen person eller meninger. Jeg skal også være svært forsiktig med hva jeg har å si om eller til andre, på alle områder. Dette for å kunne gå inn i situasjonen, og jeg ønsker å gå i dybden og finne svar på dette. Da må jeg bevisstgjøre meg selv, og den eneste måten å gjøre det på er å sette det ut i praksis. Og av erfaring så vet jeg at denne uken blir veldig utfordrende på dette området, for når jeg nå velger å gå i dybden av det så kommer utfordringene. Og jeg tror at uansett hvor flinke vi er til å prøve å ikke baksnakke eller snakke og tenke negativt, så har vi alltid en ego vårt til stede som visker oss i øret hvor flotte meninger vi selv har, og hvor fulle av feil andre er, stakkars

Tips oss hvis dette innlegget er upassende